Ernesto «Che» Guevara de la Serna: Livet til en revolusjonær og hva det vil si oss

«Hans liv er historien om det mest fullkomne mennesket i vår tid.» - Jean-Paul Sartre

Ungdomstid

Ernesto Guevara de la Serna ble født i Argentina i året 1928. Foreldrene hans var av spansk og irsk opphav. De var begge politisk venstreorienterte. Ernestos onkel, som var kommunist, kjempet til og med mot fascismen i den spanske borgekrigen. Denne bakgrunnen var noe av årsaken til at Che allerede som ung viste seg å ha relativt sosiale politiske holdninger.

Kallenavnet «Che», som skulle bli verdensberømt, fikk Guevara allerede i ungdomstiden fordi han pleide å strø inn ordet «che», som betyr noe som «ikke sant», i nesten hver setning. Som ungdom utmerket han seg ikke bare for språket og holdningene, men også for andre egenskaper. For eksempel var Ernesto en respektert og fryktet motstander som rugbyspiller. Dette til tross for hans sterke astma. I tillegg til å være en aktiv idrettsmann begynte den unge Guevara å interessere seg for litteratur. Han leste alt fra Jack London til Sigmund Freud, men først og fremst ble han betatt av diktene til poeten Pablo Neruda. Han regnes som en av de viktigste latinamerikanske dikterne i det 20. århundre, og hadde innflytelse på den unge Guevaras måte å skrive og tenke på.

På slutten av 1940 tallet begynte Che Guevara på Universitetet i Buenos Aires hvor han tok sine medisinstudier og avsluttet utdanningen som lege. I 1953 dro han sammen med sin venn Alberto Granado på en åtte måneders motorsykkeltur til San Pablo Lepra sykehus i Peru for å jobbe som frivillig. Denne reisen er kjent for de fleste gjennom boka og, i nyere tid, filmen ved navnet «Motorsykkeldagbøkene». Boka og filmen ble basert på dagbøkene Che skrev under reisen deres. De kjørte en 500 kubikk motorsykkel gjennom Argentina, Chile, Peru, Columbia og Venezuela. Che oppdaget i løpet av denne turen under hvilke elendige tilstander flertallet av befolkningen i latin amerika måtte leve. Arbeiderne og landsbefolkningen ble utsatt for blant annet fattigdom og dårlige forhold mye på grunn av de rike og ofte også på grunn av nordamerikanske næringslivsinteresser: Amerikanske konserner bidro sterkt til å utnytte befolkningen økonomisk og støttet lokale politikere og godseiere, som til gjengjeld forsvarte deres interesser. Che vendte kun tilbake til Argentina for å pakke og forlate landet for godt: Nå begynte Che Guevaras liv som revolusjonær.

«Jeg er en av eventyrerne som risikerer sitt liv for å bevise sannheten.» - Che

Revolusjonær

I 1956 tilsluttet han seg en kubansk militant eksilgruppe under ledelse av Fidel Castro. Samme året landet Che Guevara sammen med gruppen på Cuba for å begynne geriljakrigen mot diktatoren Fulgencio Batistas amerikansk støttede vannstyret. I 1959 vant opprørerne og tok makten over Cuba. Che hadde da vist store geriljataktiske evner og var steget opp til nestviktigste i Castros frihetsbevegelse. Derfor ble han også utnevnt til direktøren for Cubas nasjonalbank og i 1961 til kubansk industriminister.

Til tross for sin høye stilling oppstod det politisk uenighet med Fidel Castro. Mens den kubanske lederen søkte og fikk nær tilknytning til Sovjetunionen, favoriserte Che en egen kubansk form for kommunisme som helst skulle orientere seg etter Maos kinesiske modell. Den sovjetiske sosialismen ville forandre samfunnet ved å bygge opp politiske strukturer, det vil si ovenfra, mens Ches tilnærming var mye mer radikal: Han var ute etter å forme enhver til et bedre menneske. Desverre var han ikke særlig tålmodig med dette og det sies at han selv kaldblodig skjøt mange personer som ikke ville underordne seg revolusjonen.

Dessuten var Che overbevist om at revolusjonen måtte bringes til hele verden. Denne ideen og misnøyen med Castros, i Ches øyne, for myke fremgangsmåte førte til at Che i 1965 ga fra seg alle verv og dro ut i verden for å eksportere revolusjonen. Først gjorde han et mislykket forsøk i Kongo, og i 1967 samlet han en liten geriljagruppe i Bolivia. Mens den bolivianske hæren, med støtte fra CIA og amerikanske instruktører, jaktet ham nådesløst fikk ikke Che, annerledes enn på Cuba, befolkningens støtte. Den 8.10.1967 ble han tatt til fange ved landsbyen La Higuera og deretter skutt av en boliviansk offiser.

«Jeg skal gjøre verden til noe mer enn et elendig oppholdssted og til noe mer enn Guds barnebæsj.» - Che

Che Guevaras arv

Che Guevara har ikke etterlatt noe politisk livsverk. Hans ideologiske ideer ble aldri utført. Heller ikke teorien om eksporten av revolusjon ga suksess. Allikevel har Che Guevara blitt et symbol for kampen mot urettferdighet og for frihet som er større enn Castros, den sovjetiske og den kinesiske modellen. For dette finnes det flere grunner. For det første utspilte seg hans første kamp i en tid da vestens ungdom begynte å gjøre opprør mot det autoritære samfunnet. For det andre er det nok så banalt at Che selv var ganske ung da han døde – han ble aldri en gammel gubbe som makthaverne i Sovjet og Kina allerede var. Dermed var det mye lettere for ungdommen å identifisere seg med Che. Enda mer banalt er det faktum at Che var godt utseende – bildet av ham med et fast, bestemt blikk under den berømte revolusjonærsluen med den røde stjernen har gått verden rundt. Det ble båret i demonstrasjonstogene under studentrevolten, hang på veggen til utallige ungdomsrom og fant til slutt også veien til t-skjorter og gensere. Med andre ord: Che Guevara ble et slags revolusjonært popidol.

Men det som nok innholdsmessig er viktigst, er idealismen som Che Guevara representerte. Han trodde på sine mål, han kjempet for disse idealene og var villig til å dø for dem. Dette var nok hovedinspirasjonen for ungdommer verden rundt.

Nettopp dette er kanskje noe vi bør lære av. Vi behøver selvsagt ikke å drepe eller dø for våre idealer. Men er vi i vår tid kanskje litt for kjappe til å ofre idealene våre til fordel for behageligheter? Eller, enda verre: Har vi kanskje ikke idealer lenger?

Er ikke dette noe vi bør reflektere over? Jo, det er det! Dermed gir symbolet Che Guevara selv i dag, 43 år etter hans død, et viktig bidrag til enkeltindividets vurderinger av holdninger ovenfor omverdenen, medmenneske og samfunnet. Med andre ord: Che Guevara har selv i dag noe å tilby.

Kildeliste

Internett:

http://en.wikipedia.org/wiki/Che_Guevara

Aviser:

Süddeutsche Zeitung, 16.10.97 og 15.12.97

Der Spiegel, utg. 38/96, utg. 29/97 og utg. 43/97

Aftenposten, 9.10.07

Bøker:

(2006): Meyers Grosse Taschenlexikon, Meyers Lexikonverlag

Papcke, Sven (1969): Ernesto Che Guevara - Brandstiftung oder Neuer Friede? Reden und

Aufsätze, Rowohlt Taschenbuch Verlag

Sonntag, Rudolf Heinz (1972): Che Guevara und die Revolution, Fischer Taschenbuch Verlag

May, Elmar (1973): Che Guevara, Rowohlt Taschenbuch Verlag

Sinclair, Andrew (1970): Che Guevara – moderne theoretiker, Deutscher Taschenbuch Verlag

Guevara, Che og Castro, Fidel (1975): Ernesto Che Guevara – Bolivianisches Tagebuch(vorwort von Fidel Castro), Trikont Verlag

Du må ikke sove

"Du må ikke sove" er skrevet av Arnulf Øverland, og er fra en samling gitt ut i 1937. Skrivingen og ferdiggjørelsen av diktet ble gjort året før. Forfatteren ble født 27 April 1889, og døde i 1968. Tidlig i sitt liv hadde Øverland en positiv holdning til kommunismen og dets ideer, noe han i 1930 årene gav opp pga utviklingen og utførelsen av disse ideene i kommunistisk styrte land. I forbindelse med Hitler og nasjonalsosialismen derimot, har Øverland alltid vært mot deres ideer og foutsett fæle konsekvenser av utviklingen i det som etterhvert viste seg å bli nazismens "gjennombrudd".

Diktet, "Du må ikke sove", handler om hans forventninger til krig og lidelse i Europa. Det begynner med at han våkner fra en underlig drøm og utvikler seg til å bli en fortelling fortalt av to jeg-personer . Under hoveddelen beveger han seg fra å våkne opp av en dårlig drøm til forklaringen av at noe fælt kommer til å ramme Europa. Her blir det også lagt vekt på at man ikke må se vekk bare fordi en selv ikke er rammet. Dette kommer fram veldig tydelig i Øverland sitt kjente sitat: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!". I avslutningsdelen ender det nærmest med at blod og brann, som forfatteren sier, venter like rundt hjørnet og det virker som om det er for seint å forhindre det.

Temaet i "Du må ikke sove" er Øverland sin holdning og overbevisning av nasjonalsosialismens grusomme følger. Derfor blir diktet et slags verktøy for å motivere til å stå sammen mot nazismens framvekst. Diktet er dystert og med rim, men ingen fast rimeform eller rytme. Han bruker gjentakelser som "blod og brann", "europa brenner" og "du må ikke sove". Dette diktet er uten tvil et politisk engasjert verk og han holder seg til klassisk diktskriving med rim osv.

Hamsuns forfatterskap

Hamsun

Knut Hamsun er en av norges mest kjente og viktige forfattere. I år var ferirngen av Hamsuns 150 års jubileum, men hans politiske holdninger står fortsatt under diskusjon.

Kan Norge hylle en forfatter som støttet nazistene? Dette er en diskusjon som har pågått helt siden det ble klart at han støttet dem, men allikevel er man ikke ferdig med tema. Personlig mener jeg at man må kunne skille mellom fortellingene til en forfatter og hans personlige liv.

Hvis man skulle bry seg om hvordan forfatteren er som person så forsvinner jo fokuset fra en eventuellt fantastisk tekst. Dessuten er det ikke bare Hamsun som har hatt negative trekk i sitt personlige liv, se på Ernest Hemingway. Han er en av tidenes mest kjente forfattere, og Hemingway drakk til tider som en svamp. Ikke bare nok med det, men han var kjent som en utro og kvinneelskene mann. Skal vi derfor la være å sette pris på og respektere hans fantastiske verk?

Nei, helt klart ikke.

Johann Wolgang von Goethe var en beryktet alkohol-elsker, og i noen byer henger det til og med skilt under vinduene med teksten: "Her spydde Goethe". Er det galt å hylle verkene til en mann som dette?

Nei, helt klart ikke.

Er man ikke i stand til å nyte et litterært verk bare fordi forfatteren har gjort feil i privatlivet så burde man ikke lese disse verkene, og leser man ikke verkene så skal man ikke klage over forfatterne bak dem. Med andre ord synes jeg hele oppstyret rundt Hamsuns politiske meninger er unødvendig. Litteratur er kunst, og politikk har ingen plass i kunsten.

SÆREMNE

Særemne

Jeg har lest alle tre bøkene jeg skal bruke som referanse i framføringen min. Bøkene heter følgende: "Talking God" og "Dance Hall of the Dead"(begge av Tony Hillerman, samt "Watch for Me at the Mountain" av Forrest Carter. Alle bøkene er originalt skrevet på engelsk, men jeg har lest de på tysk.

Den sistnevnte boken handler om Apachene og deres tragiske møte med den hvite mann. Handlingen begynner rett før krigen mellom de to forskjellige folkeslagene og fram til indianerstammens undergang. Begge bøkene av Hillerman har en handling som foregår på indianer-reservat og er derfor fra tiden etter at den hvite mann har vunnet krigen mot indianerfolket.

Problemstillingen jeg har valgt å presentere er da naturligvis forholdet mellom amerikas urbefolkning og de hvite nykommerne. Jeg har et håp om å kunne fortelle om hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hvilke konsekvenser det har fått.

Selv om jeg har lest bøkene så har jeg ikke begynt på selve framføringen. Det eneste som er gjort i den sammenheng er en grovt skissert ide. Gleder meg til å komme igang, dette temaet er veldig interessant.

Bokanmeldelse

Watch for Me on the Mountain

Boka er skrevet av Forrest Carter og handler om intrigene mellom Amerikas urbefolkning og de hvite på slutten av 1800-tallet. Denne konflikten skal jeg bruke som et utgangspunkt i særoppgaven min.

Boka begynner med en kort handling fra tiden etter at Apachene er blitt "fanget". Det er bare noen få igjen av den engang store indianerstammen, og de er ute etter hevn. Et stykke ut i teksten gjør historien et hopp tilbake til Geronimo sin oppvekst og fører deg hele veien tilbake til utgangsposisjonen.

Forfatteren er ekstremt flink til å gjøre leseren bevisst på hva som faktisk skjer, samtidig som han viser enorm kunnskap om situasjonen og personene. Jeg tror jeg stopper å analysere her, fordi en eventuelle fortsettelse sannsynligvis vil røpe en del informasjon som jeg har tenkt å bruke under framføringen min.

Siv Jensen og retorisk bruk under debatt

Siv Jensen og retorisk bruk under debatt



1. a: hun fremmer FrP sine meninger(bruker mer penger, for oljedrilling osv)

b: programlederene for debatten "løser" problemet.

c: tidspreset er stort på et slikt debattprogram, og hver politiker får kort tid på seg til å fremme sitt eget parti og dets meninger.



2. a: mye tid blir brukt på å forklare FrP sine planer angående innvandring og skatter.
b: det er ingen bestemt rekkefølge, den blir som regel bestemt av programlederene eller temaene de forskjellige politikerne tar opp.
c: hun bruker ikke noen spesielle ord, men talemåten er spesiell. dette kommer jeg til i oppgave 2, d.
d: Siv Jensen prater veldig tydelig med press på avgjørende deler av setningene sine. dette får henne til å framstå som veldig bestemt, og til tider aggresiv. hun bruker også i stor grad armene når hun snakker.

3. a: vanskelig å si, men alle partiene snakker jo negativt om noen av de andre på et eller annet tidspunkt.
b: tror nok at de fleste partilederne står for det de mener, og appellerer til sine respektive velgere. FrP har jo en heller ekstrem politikk, og den vekker jo i stor grad oppsikt for deres og andre partiers velgere.

4. a: Siv Jensen prøver å få fram et budskap om at forandring er nødvendig på mange politiske fronter, men er ikke sikker på troverdigheten av argumentasjonene for fremgangsmåtene.
b: tror at hun prøver å vekke følelser i forhold til skatt og innvandring enn det meste annet.

5. a: Siv Jensen har som et av sine hovedmål å engasjere velgerne til å stemme på FrP og gi de sjangsen.
b: som alle andre partiledere går det stort sett tid til å kritisere de andre partiene.
c: et eksempel kan være at hun tar seg god tid til å klage over den nåværende regjeringens "surr og mangel på planlegging".

6. a: syns egentlig ikke noen av partiene var veldig overbevisene, men må si at for eksempel SV står for noen av de viktigste framtidsretta sakene og trenger ikke si mye mer enn selve presentasjonen av meningene sine. AP har en veldig avventende situasjon, og vil ikke si for mye før de virkelig vet mer om de forskjellige sakene. FrP derimot er veldig overbevist om at det de mener er riktig, men føler ikke at de, i motsetning til noen andre, har klart å overbevise noe særlig.
b: pga tidspresset er det veldig få partier som får lagt frem holdbare argumentasjoner, men FrP er ikke et av de som får lagt frem flest.
c: vanskelig å si, siden jeg ikke er i noen posisjon til å dømme en slik situasjon som denne debatten.

Analysen er sett fra mitt standtpunkt og mange av spørsmålene bør bli besvart individuelt, derfor er uenighet ikke å utelukke. mvh Tronje

Politiske forskjeller mellom AP og FrP

Politiske forskjeller mellom AP og FrP

I dette innlegget skal jeg drøfte sentrale forskjeller i norsk politkk. Utgangspunktet av partivalg var fritt, så jeg har valgt å ta for meg partiene AP og FrP. Dette har jeg gjort fordi jeg håper og tror at det vil gi en interessant tekst. Temaene jeg kommer til å legge mest vekt på er innvandringspolitikk, helsepolitikk og utdanningspolitikk.

Når det gjelder førstnevnte er FrP av oppfatningen at vi tar imot flere innvandrere enn vi kan integrere. Et av hovedproblemene FrP ser ved dagens "snillistiske" innvandringspolitikk er familieinnvandringen.

Siden det er en større sannsynlighet for å få oppholdstillatelse med familiære interesser blir flere arrangerte ekteskap et faktum. Faktisk så oppmuntrer, ifølge FrP, dagens innvandrings politikk til tvangs- og proformaekteskap. På bakgrunn av dette vil FrP bla innføre en 24-årsgrense for hente-ekteskap i forbindelse med denne typen innvandring fra land utenfor EU/EØS. Et av argumentene for en slik grense er at Danmark har iverksatt den samme grensen med påstått gode resultater.


AP ser innvandringen med andre øyne, nemlig med generelt positive øyne. Ifølge nettsiden deres mener de det er en berikelse for Norge å få flere mennesker med forskjellige kulturelle og religiøse bakrunner. Det nevnes ingen forslag om aldersgrenser eller andre konkrete reguleringer, men utfordringene integreringen stiller blir diskutert. For å forhindre et klassedelt samfunn vil AP at alle innvandrere skal lære seg norsk og være kvalifiserte slik at de kan få likestilte arbeids- og lønnsnivåer.

Angående helsepolitikken er det mye som burde blitt sagt. Faktum er at dagens helsevesen ikke er i nærheten av å dekke behandlingsbehovet til norske innbyggere. Antall mennesker i helsekø øker hvert eneste år, og de som får behandling opplever i mange tilfeller at oppfølgingsløftene de har fått bare er tomme løfter. Begge partiene er for en bedring av situasjonen, men har foskjellige syn på hvordan det burde gjøres.

FrP er av den oppfatningen at flere sykehus burde privatiseres for at flere skal kunne få tilgang til behandling. Herved skal helsekøene minske. På den andre siden er AP, som mener at dette vil føre til at de privatiserte sykehusene vil få bedre utstyr og leger enn de statlige,. Dermed vil de øke behandlingsprisene, noe som vil føre til at de rikeste får bedre helseomsorg enn resten av befolkningen. Siden dette resulterer i et delt samfunn er AP imot ideen, og støtter heller forslag om flere/større sykehus og flere og bedre utdannede leger, men uten å si noe konkret om hvordan de vil få det til.

En annen side av saken er at AP har økt egenandelen, noe FrP vil endre. I tillegg til lavere egenandel vil de slette deler av gjelden norske sykehus har, og bruke flere hundre milliarder kroner på forbedringer. Disse pengene skal tas fra oljepengene Norge sitter på.

Den samme konflikten finner vi i utdanningspolitikken til partiene. Også her vil FrP privatisere skoler, og bruke mer penger for å skape forbedringer og muligheter. AP er enig i at utdanningspolitikken må endres med tanke på nivået i Norge sammenlignet nivået i resten av Europa. I likhet med tankene de har i forbindelse med helsepolitikken mener AP at en privatisering vil føre til et delt samfunn som gir de rike et bedre tilbud enn resten.

Alt i alt er det et felles skillepunkt mellom AP og FrP som er representert i de fleste politiske aspekter. FrP står for mer privatisering og større bruk ov oljepengene Norge besitter for å bedre tilstandene. AP derimot frykter at en slik utvikling vil føre til et delt samfunn og skape større fordeler for de rike på altfor mange måter. Min mening er at begge partiene er inne på noe med sine respektive meninger. FrP har rett i den forstand at det må skje forandringer innen flere politiske fronter, men AP har rett i den forstand at metodene FrP ønsker å gjøre dette med vil på lang sikt skape et delt norskt samfunn. Et samfunn gunstig i størst grad for de rike, hvor folk flest må nøye seg med det som er til overs. Dessuten vil pengebruken FrP oppfordrer til, nemlig og sette mer penger i omløp, skape større infasjon i landet.

KILDER: -http://www.frp.no/no/Vi_mener/
-http://arbeiderpartiet.no/Politikken
All informasjonen brukt i denne teksten er tatt fra begge partienes hjemmesider.